Skip to content

Vokaluttrykk

Jeg bruker stemmen som instrument, snakker engelsk flytende, behersker dessuten de fleste norske dialektene.

Mitt musikalske uttrykk er improvisasjonen, men også fusjonen mellom folketoner og jazz.

Stemmebruk til teater, litteratur og musikkscener

Forteller, leser, resiterer, hermer, gjengir, beretter, sier, formidler, synger, ordlegger, rimer, skaper, tonelegger, spiller, tolker

Lydene vi omgir oss med påvirker oss mer enn vi aner

Et rom består av mange lyder. Disse påvirker oss. Stillheten har mange lyder som jeg dikter og skriver frem. Hvordan vi opplever stillhet, musikk og støy er sentralt i min poetikk. Surret fra ei flue i et vindu er like mye klangen av et minne, som det er lyden av sommer. Måten vi lytter til det som er rundt oss sier så mye om hvem vi er og hva vi anser som viktig. Jeg tror emosjoner og følelsesregister er tett knyttet opp til forståelsen av lyd. Ikke bare musikk, ord og lyden av mennesker vi er glad i, men like mye hvordan vi forholder oss til støy og stillhet.

Utsikten gjennom vinduet er en refleksjon

Jeg vil åpne vinduene, slippe ut latteren, summingen fra en fest, klirret fra glass. Kjenner du deg igjen? For lyden av flua som surrer er bølgelengder vi kan dele.

En musikalitet

Det er denne sangen

Langt oppi fjellet høyres ein song, den vart laga for lenge sida ei gong. Mellom fossar og stryk, songen den fyk, smyg seg fram lågt over land, mellom Rjukan og Bossen, Skarven og ned Rjukanfossen.

Engelsklærer på tropiske Mengo i Kampala, Uganda. Foto Mary Mukasa
Engelsklærer på tropiske Mengo i Kampala, Uganda. Foto Mary Mukasa

Generatorsangen

Jeg vokste opp til lyden av brøytebilenes skrapinger mot veiene, jeg vokste opp til regnet som dryppa over vestlandsfjordene. Jeg kjenner drønnet fra generatorene inne i fjellet, like mye som skia svisjer over skaren på Frøystul.

Langs brøytestikkene

Livet mitt er lyden om å alltid av å være på vei et sted, plaska i vanndammene på veien, på vei forbi vanna og innsjøene, på vei over fjellet til et annet fjell.

Suset fra sisterna i kjelleren

Der var knirket fra farmors soveromsvindu som stod på gløtt. Det var biltrafikken og dunkingen fra bilstereoer i det fjerne, det var surklinga fra gummistøvler over myrene midtsommers, det var frelsessoldatens klimpring, det var lokket fra kasettspilleren som spratt opp og kassetten måtte snus, det var xylofon og trekkspill i musikalsk barnehage,  det var lyden av taktstokken til pianolæreren på bedehuset i Suldal, det er sur låt fra althorn og bass i skolekorpset, det var lokket på Gunnar Dales flygel, det var smilet til Ragnhild Furholt da jeg endelig traff kvarttonene, det er flyten i fri improvisasjon og det er det europeiske i Andreu Jacobs plutselige pauser og sprang. Alle disse lydene, og de geografiske sprangene i uroen, er min musikalske biografi. Mer musikalsk enn det kan jeg ikke dikte det.

Stemmen gjennom vinduet

Hårspenne

Du har så mørk stemme, er du sikker på at du ikke forkjølet?

Sa fru Dahl. Jeg var sju år, hadde musefletter og skulle handle på parfymeriet.

– Jeg skal ha 3 røde hårspenner.

– Oj, er du forkjøla du da lille venn?

– Neida jeg har sånn stemme.

Så løp jeg ut gjennom døra, det plinga i ei bjelle, det slamra i døra da den lukka seg bak meg. Jeg løp ned Birklandsgate med nye røde hårspenner i handa.

Kristiansand Kunsthall og vegetarmat med Liv Solberg Andersen (foto)
Kristiansand Kunsthall og vegetarmat med Liv Solberg Andersen (foto)

Gospel

Go down Moses, to the way down i Israel’s land, tell o Pharaoh, to let my people go.

Læreren på Kvamskogen leirskole kikka på meg med hevede øyenbryn, da jeg sang. Så ble det stille, de andre ungene snudde seg og glodde på meg. …..When Isral was i Egypt’s land, let my people go, with this press so hard they could not stand……….

– Er du forkjøla? Sa leirskolelæreren.

– Neida jeg bare har sånn stemme.

Rjukanfossen

Jeg hørte det, det var kjent, det var noe med fjellvandringene fossene og stiene som alltid hadde vært der. –nå må se å få opp farta da skrullemalene.

Små gummistøvler over myrene, søkka og svuppet da jeg dro beina etter meg og så ryggen hennes, stemmen som sang-vi gikk på gaustatoppen vi og kjøpte brus i en butikk og så begynte vi å gå ut på heina, randi var litt sur og lei men til slutt så kom a seg, ja det var en dag i 1978

Skrullemalene måtte bære egen sekk for å bli vant til fjellet. Foto Margot Mossing
Skrullemalene måtte bære egen sekk for å bli vant til fjellet. Foto Margot Mossing

Improvisasjon

Det var ikke så lang vei fra fjellmannjenta og jazz, improvisasjon og cubanske sigarer, bossajazz, og pianoet til Gunnar Dale, ulveblodet og saksofonene som blåste medstrøms og tente lyset i salen. Det er ikke så langt mellom, og inni der finnes bokstaver og dikt og lyder som ligner fossene, og stiene og fjellrekkene når snøen smelter i vårsola. Jeg synger det, like mye som jeg kveder eget speilbilde i et fjellvann, eller rytmen fra togskinnene, rytmen fra årstidene som skifter og like mye sang er det i en biltur en seinsommerkveld, gummidekk på asfalten, sangen av å være på vei et sted, være på vei til ukjent eller kjent sted, på vei inn i kveldsrødmen, på vei gjennom skogsrandene, på vei forbi vanna og innsjøene, på vei til et hav, på gjennom en himmel til andre himmelretninger, sangen fra edderkoppspinnet som blinker langsomme striper i solskinnet, flua som surrer i et vindu. Snøsangen som speiler seg i fluas mange fasettøyne. Det er en kjølig lyd fra ei dør som står åpen. Det er denne sangen. Mer improvisert, mer kveda, mer jazza enn det kan jeg ikke skrive det.

Kanskje fotball kunne være noe

Jeg gikk i musikalsk barnehage som var stas og mye surr, jeg tror jeg løp og hoia mer enn jeg spilte på xylofon. Det ble ikke så mye suksess i speideren heller. Jeg rakk opp handa og spurte:

– Marthe, er du gift?

– Nei barnet mitt, huff så forkjøla, men nei jeg er ikke gift.

– Ha, det er sikkert ingen som vil ha deg heller.

Sa jeg med mørk stemme. Og så var det ikke mer speider. Det kom en telefon hjem hvor Marthe antyda at jeg heller burde spille fotball, kanskje.

Farmor

Jeg sang med farmora mi om sommeren, særlig de gamle tullesangene

Da jeg i vogga lå, jeg var så stor som så, jeg kunne knapt nok gå, for beina var for små, da kom min bestefar og bød meg en sigar, jeg sa mange tusen takk jeg røker skråtobakk, erru med på den erru med på den erru med på ra ra ra……

Vi gikk på fjellet og tralla og sang på gamle viser. Men seinere, mange år seinere så blei det universitetet og språkfag. Jeg husker ikke så mye av universitetsåra annet enn at jeg prøvde å være flink student med innholdsfortegnelse med røde lapper og gul markørpenn og tusjer og alt men det var mer regnmønstrene og farten på dråpene å se på vinduene. Alle nyansene av vannet, tappingen på taket, raslingen med sekker og regnjakker, svisj, og tusjesvisjet, ratsjingen av blyant under ordene.

Den Transsibirske Jernbanen og Rakhmaninov

Tøffingen fra toget over tundraen gjennom Sibir, slurpingen av te i Nepal og ensomheten vi reiste til eller fra eller med. Vi klina i skjegget og sneipene og på de varme svaberga i sommerferien.

Det finnes et bilde av meg, jeg er lykkelig, jeg røyker og røyken siver utover bildet over panneluggen, det er fordi jeg har hørt Rakhmaninovs pianokonsert nr. 2 for første gang, jeg husker det. Rakhmaninov og den gamle BMW ‘en i sommernatta mot sør. Sostenuto, røkket i musikken, sveva og alle strengene som sprengte høyttalerne med vinduet på bilen på gløtt så vi kunne røyke.

Saltvann i håret fra Mombasa, Kenya. Foto Trond Grønskei
Saltvann i håret fra Mombasa, Kenya. Foto Trond Grønskei

Paddene i sivet

Jeg tror det var en sånn lykke som jeg husker da jeg så paddene i sivet, og musikken som spilte på tven. Jeg må ha vært sju, satt i en skinnstol og spiste marengs, så på paddene i sivet mens mora mi snakka med tante Aud i det store huset ved det store bjørketreet. Musikken, paddene og tegningene. En slik marengssøthet, vissheten at her, dette, dette er meg. Jeg satt i ro, lytta stirra på tegningene og hørte musikken. Det ligna noe jeg aldri hadde hørt før.

Regnet over vinduene på lesesalen

Universitetet, jeg kom meg igjennom, men kjeda meg, reiste til Kina, kinesisk opera på togene, kinesisk opera og walkman. Det kinesiske reisekonservatoriet på tog. Rytmen fra skinnene, vinduene som spilte film av terrenget, kinesisk stumfilm, gjenskinnet av en hånd som vinka. Omrisset av meg selv og håret mitt i togvinuet til Yangzhou. Omrisset av en vinkende hånd i et vindu. Det er et bilde av det. I meg. Bankingene av toghjula mot skinnene, klampingen av jern. Rytmisk jernklamping, soundtracket av Kina, av meg, av vinduet.

Gammelstev

Det skulle gå så mange år før jeg forlot det liksomakademiske for å lære å kvede. Lære å kjenne Ragnhilds strenge stil, de brune øynene og det svarte håret som understreka stemmen som sa en gang utpå vårparten

– Nå var det ikke så verst Randi

Men det var lenge etter at hun hamra i pianoet og sa

– Hører du det ikke

Halvtonene, tersen kvinten, kvarttonene

Jeg hørte det, men visste ikke hvordan jeg skulle si det. Jeg hørte kråkene som skreik over jordene, jeg hørte snøskuterne om vinteren, jeg hørte blyaten som rissa i papiret, jeg hørte slåttene og Førnesbrunen:

– Når brurine kjem inn

Back To Top