Å herme dialekter
Eg kan ikkje komma ut å leika no, mor mi er sjuk.
På skolen og blant venner snakka jeg samme dialekten som de andre. Eksempelet over er fra Eidfjord i Hardanger. Med familien snakka jeg østlandsk, men slo om da jeg snakka med folk i bygda eller på skolen. På telefonen med skolevenner var det fjording eller sognemål eller tyssedøl. Om foreldrene mine blanda seg inn i samtalen, veksla jeg mellom å snakke østlandsk med dem og bygdemål med den andre. Seinere ble det også dialektene som de snakka innerst i Ryfylke. Vi flytta mye, men hvorfor jeg valgte å snakke alle de rare dialektene det vet jeg ikke.
Etterklangen i maskinhallen på Norsk Industriarbeidermuseum på Vemork
Joda, hun hadde blått hår og håndveske, men blikket hennes vek ikke da hun sa:
Du har et fantastisk organ
Det kunne være over hundre tilhørere i maskinhallen på Vemork. Jeg stod på podiet ved minikraftverket og fortalte om hvordan vann blir til elektrisitet. Klangen av stemmen kunne gi ekko på over sju sekunder når den gjalla mellom generatorene. Hvis publikum hosta eller gikk over metallplatene, traff lydene veggene som fra film i slow-motion.
Jeg husker jeg måtte bruke kraftig stemme, og som regel smalt fortellingene mine i taket og veggene som langsomme sleggeslag. Dama med blått hår og håndveske kom bort etterpå og sa den korte setningen med organet. Siden jeg var så ung da, forstod jeg ikke hva hun mente, men oppfattet jeg det hun sa som litt rart.
«En bombe som ingen annen»
«Vår saft er meget viktig»
«Fra frykt til handling»
Revy på Rjukanhuset
Monitor er allerede i bånn
Torbjørn Kittilsen styrte som regel lyden da vi gjennom hele 2000-tallet satte opp cabareter og revyer på Rjukanhuset. Vi var 13 damer uten korrekturlakk, men med stort pågangsmot og bratt læringskurve. Det vi tre på bassrekka aldri lærte, var at stemmene våre (Jeanette Martinsen, Kathe Angen og jeg) alltid overdøva sopranene og mellomstemmen. Vi tok nok i, men så var det vel også slik at vi hadde disse kraftige stemmene som gjorde at monitor måtte helt i bånn for at de andre skulle høres også.
Parodier på urfolk og litteraturfiff
Til saman
Samedama og jeg fabulerte om alle pengene som skulle komme samefolket til gode. Det hadde seg slik at i beløpsfeltet på postblanketter og giroblanketter stod det alltid til saman. I cabaretene parodierte vi liten og stor, bedehusfolket på Sørlandet også. Jeg tror det var all flyttingen i oppveksten som gjorde at jeg kunne snakke alle dialektene. Men det var nok også en lydhørhet for språk og toner.
You could hear that she was from Sogn
Jeg husker jeg gjorde narr av hovedfagsomviseren på Blindern da hun snakket engelsk. Omviseren på hovedfagsstudiet i engelsk litteratur hadde en helt klar sognedialekt når hun snakket engelsk. Den gang mente jeg det var uhørt og dårlig, men ærlig talt så betyr det ikke så mye om man høres innfødt ut eller ei. Så denne egenskapen å kunne etterligne både dialekter og språk så godt at folk tror du er innfødt, er et talent som vel kan kunne sies til å brukes kun til høytlesninger, fortellinger, omvisninger og performance. Kanskje ikke nevenyttig og samfunnsnyttig, men det er dette jeg kan, og jeg tar gjerne ei plate på norrønt.
Ny framføring av gammel visdom
Månin skine og vegjine falle so vide
Det var vinter, trettende dag jul, og Halvor Håkanes gikk gjennom kirkegården i måneskinnet.
Januarnatta på Dale minte meg om Sondre Bratland den gangen han stod aleine i en gymsal på Haukeligrend. Hans fremføring av Draumkvedet satt seg så tungt i bringa mi; det gamle språket, de gamle tonene og budskapet om ondt og godt. Jeg husker jeg satt på gulvet ved en ribbevegg, så Bratland under lysarmaturene, den varme stemmen, ingen effekter, ikke noe fiksfakseri, bare kvederen, ei enkel skjorte og sangen. Og da jeg gikk etter ryggen til Halvor Håkanes den vinternatta ved Dal Kirke, var det som om Saganatta pusta meg i nakken for å gjemme seg i stemmen min.
Kulturkirken Dal
Framme ved alteret stod den ruvende skikkelsen til Håkanes. Hele skikkelsen kveda Draumkvedet opp til Kåre Nordstogas orgeltoner. Ved siden av alteret låt fela til Bjørn Kåre Odde. Det var ei mjuk saganatt som lyste opp kirkerommet, men jeg veit ikke om det er denne Saganatta som Frode Grytten skriver om. Tankene om tradisjonene, fremføringen av de gamle tonene, men det er noe jeg aldri kommer utenom. Det kan være alt fra det hvite gullet og fossekrafta til folkekulturens røtter i den globale tonaliteten.
Saganatta senker skuldrene
Det kan være blåtimene over Skarven, natta over fjella rundt Rjukan, natta som ligger taggete og lav i desember og januar. Vidda er spesielt vakker da, og om det er en melankoli i dette lyset, så er det også skinnet av lyseblått; like prøvende, sjenert og gammelt som felestillet i folkemusikken.
Rjukans verdensarvstatus – Unesco
Det var som om vi kunne høre pusten fra publikum, så stille var det da vi fremførte Merete Løndals En Passant under Notoddens 100 års feiring. Lerretet med maleriene til Merete Løndal, pianoakkordene til Andreas Soltvedt og min egen stemme ble sommerfugler i den mørke hallen.
Jeg drømte at jeg danset i ei eng med sommerfugler
Ekkoet og klangen i alle gamle kraftstasjoner har i seg en kraft som aldri slutter å virke, den er ikke så høylytt lenger, ekkoet fra industrien og fotsporene er mjukere nå, men Unesco og Verdensarvstatusen binder fremdeles sammen krafta fra fossebulderet med myrulla på vidda.
