En måte å reise på
Ordene tar meg til syrinhager og steingjerder. Setningene er horisonter i en verdensby eller snøsmelten i liene ved påsketider. Avsnittene er hus og hytter, er verandaer med tørka røsslyng og tuber med klister som har stått for lenge i en vinduskarm. Fortellingene er bilturer langs vestlandsveiene og svaberga ved kysten.
En måte å synge på
Men lydene fra diktene, sangen i diktene er like mye knoklete hender, like mye blomsterte tapet på kalde soverom som det er høyspentmastenes susing over vidda som det er strengen i frelsessoldatens gitar.
En måte å ikke være ensom på
Understrømningene i hver tekst jeg har skrevet er betrakterens blikk på fellesskapet, men like mye det som fortellingene om å stå for langt unna leirbålet. Det er gullet i edderkoppens spinn når seinsommerdagene flyter gjennom lufta, like mye som sølvet fra en plutselig latter gjennom et åpent vindu. Lyden av humlene i et bringebærkratt eller bølger over de som drukner på havet.
En måte å forstørre det minste
Men kanskje mest av alt er tekstene mine alle vinklene i ei flues fasettøyne, fjellkjedene, solene og elvene som speiler seg i ett enkelt individ, hvor mye det store og ufattelige kan rommes i det minste.
En måte å beskytte barnet på
Diktene har ei ramme, en sirkelforma blodlenke som pulserer; skrifta som holder barnet. Barneøyet like våkent som ei glitrende rand av is rundt innsjøene seinvinters. Men diktet er den redde haren som står inne ved land like mye som det er hjorten som trør varsomt ut på isen for speile seg i ei råk.
Et måte å si at disse ordene er min familie
Jeg skriver til skrullemalene og uroen bak fotspor som snør ned ved første snøfall. Jeg skriver til stillheten som aldri er stille. Jeg summer med konsonanter og synger med vokalene.
En måte å finne en felles himmel å leve med
Jeg improviserer over fire oktaver; -en for hver årstid, en for hver av himmelretningene. Jeg skriver for alle rom som trenger lys og luft, og jeg skriver for det rommet som ikke kaster skygge før vi åpner vinduene inn dit, i og lar våre eget mørke skrive skyggene på veggen. Håpet mitt er at noen kjenner igjen denne skrifta; skyggespråket i fasettene, speilingene i fluas øye om stirrer ut på fjellrekkene og latteren fra et vindu på gløtt.
